Historien om en høvding

Min morfar. Han er borte. Jeg holdt tale i begravelsen hans. Jeg legger ut minneordet her selv om det ikke handler om mat. Men jeg kan jo nevne at Far i Buvika foretrakk sin løk skåret i terninger á 1 ganger 1 millimeter, og ikke tålte lukten av Grandiosa. Livretten hans var naturligvis selvfisket hummer. Han likte også brødskiver med bringebærsyltetøy


Til minne om Ottar Kristian Karlsen (30. april 1930 - 29. oktober 2011):
Historien om en høvding
”Si ikke med sorg at han er død, men si med glede at han har levd”

Teorien er fin. Men praksisen er vanskelig. For i dag er det tomt på kloden. Og nå hviler en ekte høvding.

Vi skal vinke farvel til en mann med glimt i øyet, en mann med myndighet og verdighet. En mann som var sikker på seg selv og hva han kunne, og som tok seg god tid når han fortalte historier – alltid med et tydelig poeng.

La oss fortelle historien om Ottar. La oss fortelle historien om Far i Buvika.

For meg begynner den slik: Da jeg var fem år gammel kom mamma, pappa og jeg hjem til en dugelig oversvømmelse. Et rør i Øvre Konvallveien hadde sprengt, og da vi åpnet døra til ytterboden flommet vannet ut som om det var rene Niagara. Og Linda på fem, jo, hun roper så høyt hun kan: Mamma, mamma! Vi må ringe til Far i Buvika!

Jeg var allerede da fullstendig overbevist om at Far i Buvika, han kunne fikse alt. Jeg regnet rett og slett med at vannet ville fordampe av seg sjøl hvis bare Far i Buvika kom gående opp bakken.

Jeg var ikke den eneste.

Ottar Kristian Karlsen har nemlig fikset sjektemotorer over telefon. Han pleide å spørre den som ringte:
”Javel, hva sier motoren da?”
Så måtte vedkommende etterlikne lyden før diagnosen kom. Ja, ryktene forteller faktisk at det fantes båtfolk i Risør som nesten hang opp bilde av Ottar ved siden av motoren bare for å få den til å oppføre seg pent.

Men kjære alle, nå har vi jo helt glemt begynnelsen. La oss ta det første først.


Det var en gang en over middels stor familie som holdt hus på en over middels stor odde innerst i en fjord.

Karen og Leonard bodde øverst på heia. Som perler på en snor fikk de barna Karl, Per Kåre, Ottar Kristian, Else Kamilla og Kari Leonora.

Tanter og onkler bodde bare en liten trosselengde unna.

Når de ville ha det riktig trivelig, og det ville de ofte, ropte Karen til slekta:

Kom, kom – vi spiser frokost på heia! Og slekta kom.

De satt der uten bord og rett på heia, med brødskiva i den ene handa og kaffekoppen i den andre. Vinden blåste som regel friskt rundt Sugga, og Leonard funderte ofte på hvordan han skulle vinne neste regatta. Sønnene hans sto i kø for å være mannskap. Den store drømmen for alle var selvsagt å få dra ut på fjorden i 3-mannsmåten helt aleine.

En dag var det endelig Ottars tur. Det blåste hvitt, og Leonard sto spent med armene i kors på land. Den klassiske Karlsen-rynka i panna var utvilsomt ekstra dyp denne dagen. Hvordan skulle gutten klare å få snudd båten helt aleine i så sterk vind? Det kom til å bli vanskelig, for ikke å si umulig.

Men Ottar var en sjømann med en plan. Han seilte rett inn i bukta på Lille Danmark, og der han kunne slå i mindre vind, før han satte kursen mot land igjen. Leonard nikket anerkjennende. Rynka forsvant. Yngstegutten hadde vettet i behold. Ja, gutten hadde faktisk blitt mann. På ordentlig.

Og den unge herr Karlsen dere, han var en usedvanlig pen mann. Strak i ryggen spankulerte han mot Solsiden og inn til Torvet. Når han passerte noen, fikk skipperlua et lite løft til hilsen. Vi trenger ikke være særlig begavet for å forestille oss at damene lå som langflate urheia-padder.


Men han hadde et problem. Karen på heia var under middels begeistret for livet på byen.
- Kan vi dra ut på byen? spurte Ottar
- Nei, svarte Karen.
- Kan vi dra ut i båten?
- Ja, selvsagt, svarte Karen.

Snakk om genistrek! Alle som ikke er tapt bak et ror, slik som jeg, vet at hvis du følger solgangsbrisen lenge nok så havner du til slutt i dameparadiset Kragerø. Og brått hadde gutta i Buvika fått seg en ny favoritthobby. På en av disse turene ble livet til Ottar snudd på hodet. Hjertet gjorde et ekstra hopp. Ikke fordi han hadde tjuvlånt den lekre finfrakken til Karl. Nei. Det var fordi han traff Annemor. Annemor fra Kjerkholmen. Du vet, hun som var så pen.

Hun hadde blondt hår med bølger i, en trillende latter, tre syngende søstre og en storebror de pleide å kle ut som juletre. Ottar falt selvsagt pladask. Det gjorde heldigvis Annemor også, og helt på begynnelsen av femtitallet stakk de til Sandefjord til å gifte seg. Annemor hadde cirka verdens største brudebukett av erteblomster. Ottar hadde pen og ren voksendress. Begge smilte fra øre til øre.

Ikke lenge etter ble Kjell Bjørn født, og deretter gikk det slag i slag. Vidar, Kåre, Kari, Turid ,Bente.

Og mens Annemor smørte noe sånt som 250 000 brødskiver og kokte en milliard liter tynn kaffe, jobbet Ottar fra morgen til kveld fra mandag til lørdag. Men når søndagen kom, ja da det slutt. Søndag var nemlig Annemordagen. Da gjorde de det ho helst ville. Og det var, selvfølgelig, å dra for å se på vann som lå som et blikk. Hele gjengen som sitter her framme er av den grunn trolig kretsmestere i søndagstur.

Som pappa viste Ottar ofte omsorg gjennom å hjelpe med praktiske ting. Dere skulle bare visst hva en kan få til med litt superlim og en eske med fire tomms spiker. For ikke å snakke om en gummistrikk og to fryseposer.

Så Risørs egen Reodor Felgen lagde selvsagt egne rattkjelker til ungene. Du vet, sånne som suste avsted i en rasende fart. Hvis de gikk i stykker, trakk ungene til Ottar dem ut til tremassefabrikken. Og der sveiset han dem sammen igjen på et blunk.

Hver høst ryddet Ottar unna både verktøy og oljesøl i mekanikerverkstedet i Almeveien. Han la svarte søppelsekker som duk på bordene og brukte livretten hummer som både mat og pynt til hele gjengen.

Det var godt du tidlig ble vant til å ha mye folk rundt deg, Far.

I tillegg til seks barn, fikk du fikk 13 barnebarn og 6 oldebarn. Med ektefeller, samboere og kjærester og rubb og stubb utgir det en aller nærmeste familie på cirka 38 personer pluss moms. Ikke mer enn det må være, skal vi tro dine beregninger.

Som dere skjønner er eventyret om Ottar først og fremst en kjærlighetshistorie. Både han og Annemor sa: Det beste med å være gift er at du slipper å tenke på deg selv, for det gjør den andre.

Og som du tenkte på Annemor. Da Alzheimer sakte men sikkert stjal henne fra oss, vek du aldri fra hennes side. Du pleide henne slik bare en mann av ekte kjærlighet kan gjøre.

Hvis Karen på heia, som var en trofast bedehusdame som aldri strikka på søndag, skulle valgt et bibelvers til Ottar og Annemor – så hadde hun kanskje valgt det de kaller for Kjærlighetens vei. Det går sånn:

”Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, den skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Så blir de stående disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst av alt er kjærligheten.”

De seks søsknene Karlsen, selveste mini-høvdingene, har bestemt at det er akkurat det som skal stå under navnene Annemor og Ottar Karlsen når de nå får ligge ved siden av hverandre igjen:

Størst av alt er kjærligheten.

Så kjære høvding, kjære justisminister, pappa, svigerfar, bestefar, oldefar, bror, venn, vaktmester, Reodor Felgen, McGyver, og seiler. Kjære Ottar. Du var forsynt, du nå.

Ikke engang nykokt hummer ville du ha. For et par uker siden sa du faktisk at måkene kunne få den i stedet. Så greit. Du har gjort jobben din. Stammen må klare seg selv. Da er det godt du har lært oss mye somer både lurt og fiffig. Takk for at du alltid var der for oss.

Takk for at du lærte oss at det er bedre å ha 38 av sine nærmeste slektninger rundt et trangt kaffibord enn å sitte alene i en ballsal.


Takk for at du lærte oss hvor viktig det er å gjøre så godt du kan uansett jobb, stilling eller oppgave. Takk for at du ga oss ansvar, og trodde på oss.

Så er vi kanskje litt usikre på om vi skal takke for at du lærte oss at det er mulig å blande alle malingsrestene du har og likevel alltid få en nyanse av spygrønt. Du smilte like fornøyd bestandig og sa: Grønt er skjønt og det passer til alt!


Men nå, Far i Buvika, nå hviler du hånden rolig mot ditt ratt
Og gnukker tommelen mot midskipsmerket
Du vet at for denne gang, din kurs er riktig satt

Nå skal Lars synge deg inn hildringstimen. Der er det nemlig godt å seile. I våre hjerter synger du alltid med, akkurat slik du gjorde bare noen timer før du sa sayonora for siste gang. Kjære alle sammen, det blir lett å fortelle historien om Far i Buvika. Om, om og om igjen. For kropper dør kanskje, men mennesker lever videre så lenge noen forteller historien om dem.

Men i dag er det tomt på kloden. Og her hviler en høvding. LES OGSÅ: Pappa bor på en sky mellom mormor og Marius Müller