Ikke akkurat cowboykaffe

(På bildet: Søster Netti, på Java i Oslo)

Min mormor, som nå bor på en sky ved siden av pappa og Marius Müller (jada, hun har øreklokker), var viden kjent for mye, men hvis jeg skal tegne et raskt bilde av henne, og det er det jeg skal, vil jeg trekke fram tre ting:
1. Hennes trillende, hjertesmilende latter som fikk de hvite krøllene til å riste.
2. Hennes utrolige evne til å svømme i ferskenfarget badedrakt med brillene på, mens hun sang, uten at hun ble våt i tidligere nevnte krøller.
3. Hennes ubeskrivelig tynne kaffe.

Nå må du ikke tro at Mor i Buvika var noe så trist som en gjerrigknark. Å, nei. Mor i Buvika var alt annet. Men når det gjaldt kaffe, foretrakk hun den beskjeden i styrke, grådig i mengde.

Du vil ikke tro hvilke mengder av kaffe som ble satt over, kokt, trukket, sjenket og drukket i Almeveien i Buvika i Risør fra 60-tallet og fram til hun trakk oppover til høyere skylag på begynnelsen av 2000-tallet.

Det ble drukket kosekaffe, feiringskaffe, babykaffe, kikkertkaffe, Casino- og Lykkehjulet-kaffe, brudekaffe, skilsmissekaffe, død- og fordervelse-kaffe og hver lørdag i mange mange år: Post-seilas-analyse og bløtkakekaffe.

Det sier seg selv at familier som fortærer så store mengder kaffe ville tatt sin død av det, hadde de gått over til hardere skyts, ja gud forby, espresso. Istedet sørget Mor i Buvika for at kaffen var akkurat sterk nok til å ikke kunne passere som te, og akkurat lang nok til at gjestene aldri ville gå hjem.

Hver påske dro Den Fryktede Karlsen-klanen til Mors barndomshjem, Strandbo på Kirkeholmen i Kragerø, for å skru på vannet, fikse doen, fjerne muselort og - ja, selvsagt, drikke kaffe. Den første kannen var alltid grusom.

- Å, kjære vene, dette smakte øde! sa Mor i Buvika på brygga på Kirkeholmen hvert eneste år.

Øde. Som når kjøkkenet har lagt dødt hele vinteren som en forlatt cowboyby, og kjelen ikke er blitt brukt til annet enn rekvisitt for utallige musefester. Historiens kanskje mest kaffetørste sørlandsslekt sørget raskt for å få kjelen innkokt og vatret igjen.

Alle vet at ingen kaffe er like god som mors eller mormors. Kanskje bortsett fra den på Java på St. Hanshaugen i Oslo. Når du står der og bestiller din kaffe, ikke akkurat cowboykaffe, snarere snobbekaffe, la oss en dobbel espresso med litt melk, så står han der, den langhårede baristaen og spør så klingende vakkert:

- Vil du ha macchiatoskum eller cortadoskum?

Når jeg svarer raskt og uten og tvile, ser jeg at han gir meg poeng i den usynlige kunder vi kan akseptere-boken sin. Som om livet blir akkurat litt lettere å leve hvis man vet nøyaktig hvordan ens kaffe bør være akkurat nå.

Akkurat nå bør min kaffe være sterk som krutt, svart som natten og ispedd et skinnende melkehåp flytende på toppen. Inntatt med en av de to eventyrlige søstrene, her den yngste, min Netti (avbildet i dag, på Java på St. Hanshaugen i Oslo), hun som klart foretrekker dagens kaffe med en liten klunk melk på toppen, nøyaktig slik Mor i Buvika åpenbart ville valgt.

Så kan vi drikke mer av den, og være sammen lenger, og snakke mer og aldri gå hjem fordi barne-tv er ferdig og det er leggetid midt i det gøye.